Velferdssamfunnet trenger sosiale entreprenører

Hvis verden hadde vært perfekt og ferdig utviklet, hadde vi ikke trengt entreprenører. Men vi er åpenbart ikke der ennå. Iblant virker det som vår sterke velferdsstat tror at den er ferdig med jobben. Med å utvikle seg. Det tror ikke vi. Vi trenger entreprenørene, mennesker som utfordrer det bestående og utålmodig jager etter bedre løsninger. 

Av: Katinka Greve Leiner og Johan H. Andresen

De med skoene på

Vi tror heller ikke at det er slik at de som er ansatt alltid er de som har rett, eller har de beste idéene for neste steg på utviklingsstigen. Det kan vel så gjerne komme gull fra gråstein, eller «brukere» om du vil. Sannheten får du fra barn og fulle folk, sa vi før i tiden. Og jammen har blant annet Forandringsfabrikken og Retretten vist oss at nettopp de som har kjent på problemene det snakkes om, som rus og vold, kan gi samfunnet viktige innspill til nye og bedre måter å møte folk med disse erfaringene på.

Men hvordan vekker man en velferdsstat som hver eneste dag jobber med å finpusse maskineriet sitt, for å svare på alle de målsettingene som politikerne stadig slynger mot dem? Det er ikke mangel på ønsker om å gjøre godt som hindrer de nye løsningene. Vi opplever det mer som at man er så opptatt med nettopp leveransene at man ikke rekker å vurdere alternativene.

Lyttende kommuner

Etter over ni år med innsats for sosiale entreprenører, har vi oppsummert hva vi mener må til for å løfte disse nyskapende selskapene og ideene ett hakk høyere. Og vi finner at de fleste av våre anbefalinger har å gjøre med hvordan det offentlige møter dem. At de møter lyttende kommuner, departementer, fylker og etater, hvor det er vilje og ønske om å ta nye og mer effektive løsninger i bruk. Og ikke minst at offentlig ansatte respekterer og verdsetter tiden og kompetansen til sosiale entreprenører, slik at de kan få betalt for timene de leverer inn i et samarbeid eller en kontrakt. For disse entreprenørene finner du ofte utenfor det etablerte systemet. Fordi de er utålmodige. De vil ha resultater raskt, og de vil se målgruppene de brenner for motta en tjeneste som virker raskere og bedre.

Men de sosiale entreprenørene må også forstå systemet de skal jobbe opp mot. Dette beskriver det ferske inspirasjonsheftet for kommuner, utarbeidet av KMD, på en god måte. Det dreier seg om å etablere et samspill mellom to veldig forskjellige parter, med felles interesse. Og det vil alltid være den sterkeste part som må åpne opp og vise vilje, ellers vil utfordrerne sjelden lykkes.

Makten i innkjøp

Velferdsstaten må tørre å bruke sin innkjøpsmakt til å definere at det skal skapes sosiale bieffekter av det som kjøpes inn. Som når Monsterbedriften får rive- eller flytteoppdrag, og samtidig sikrer jobb til mennesker ingen andre ville ansette. Eller når de nye notatbøkene kjøpes fra Lønn som fortjent, og gir mennesker i rus en fot inn i arbeidslivet. Dette gjøres i andre land allerede.

Det offentlige kan også sørge for at man ser etter nyskapende løsninger når nye avtaler og anbud skal inngås. Innovative anskaffelser er uvant men fullt mulig. Og når avtaler inngås med store, landsdekkende aktører kan man kreve at disse tar med små og nyskapende underleverandører inn i arbeidet. Lyk-z & døtre med FROG-programmet er et eksempel, som får unge som er langt unna skole og jobb tilbake igjen.

Hva skal måles?

Og ikke minst bør man sette seg bedre mål for hva som faktisk skal leveres. Hvilke måltall for sosiale resultater skal kommuner, barnevern, rusomsorgen, sykehjemmene og andre institusjoner måles på? Antall bleieskift, matbudsjett og ansatte eller fornøyde beboere og pårørende? Vi opplever at det forunderlig ofte telles på faktorer som har lite med de sosiale resultatene å gjøre.

Nye og bedre løsninger må også kunne rulles mer effektivt ut gjennom NAV, Barnevernet eller i skolen. I dag synes det som om ønsket om lokal medvirkning og selvstyre effektivt stopper gode løsninger fra å spre seg. Både de som oppstår inne i systemene og de som kommer som idéer utenfra. Har vi virkelig tid til det? Det er skjebner vi har i våre hender.

Innovasjonsdugnad i det offentlige

Vi vet at det er et mindretall vi snakker på vegne av. De fleste av oss har det veldig bra og stortrives i en velsmurt velferdsstat. Oljeprisfallet skapte imidlertid skyer på en blå himmel, som en innovasjonsvind ønsker å feie vekk. Velferdsstaten må selv la seg rive med og utfordre sine godt utdannede og entusiastiske ansatte til en innovasjonsdugnad i eget hus.

Til dette må vi ha en endring i holdninger, økt kunnskap om sosiale entreprenører, innovative anskaffelser og alle de løsninger som allerede finnes og kan brukes. I dag skjer det mye rundt i kommune-Norge, godt hjulpet av entusiastiske lokalpolitikere og offentlig ansatte. Men det er på tide at de politiske partiene og våre nasjonale politikere også setter dette på dagsorden. Uten tydeligere forventninger fra dem tar dette alt for lang tid. Vi forventer krav om endringsvilje og stadig bedre løsninger for de av våre medmennesker som trenger det. Og de er det fortsatt altfor mange av.